| |
|
|
|
|
|
Helt siden dialogen mellom tros- og livssynssamfunnene i Norge kom i gang på 90-tallet, har man lett etter nye formuleringer for skolens formål. Mange har følt at det gjeldende kristen-oppdragende formålet er gammeldags og utdatert for vårt moderne, pluralistiske samfunn.
Muslimer og humanister har sammen med holister og frikirkelige, buddhister og statskirkefolk, jøder og bahai?er, katolikker og sikher i mange omganger snakket seg frem til flere forslag om nye og samlende formål for den norske skolen: i Nansenskolens dialoggrupper, som del av Verdikommisjonens arbeid, gjennom Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn og nå sist som det offentlig oppnevnte Bostadutvalget.
Det siste munnet ut i et lovforslag fra regjeringen i april i år, med et formål som de fleste kan leve med. Det tas et stort skritt i riktig retning, kristendommens rolle er nedtonet (ikke fjernet) og formuleringene legger vekt på hvilke verdier som skal ligge til grunn, ikke hvordan disse verdiene begrunnes i ulike livssyn. Heller ikke vi synes forslagene er perfekte, men det er kanskje nettopp kjennetegnet på et godt kompromiss.
Dessverre vil ikke opposisjonen være med på disse forbedringene. Høyre, FrP, KrF og til og med Venstre innkalte til en ny og smalere høringsrunde i Stortinget i september, men tilbakemeldingen fra høringspartene var klare: kompromissforslaget fra Bostadutvalget speiler historisk enighet, og dersom ikke muligheten til å vedta et nytt felles formål som favner vidt benyttes nå kan alt arbeidet være forgjeves.
Det er dårlig nytt at Stortingskomiteen nok en gang har utsatt fristen for når de skal levere sin innstilling, nå til slutten av november. Om det er slik at kristendommen er avhengig av å tvinge seg på landets elever, står det dårligere til enn jeg trodde. Hvis ikke opposisjonen vil være med på samlende løsninger, må regjeringen bruke sitt flertall - til beste både for majoritet og minoritet.
Publisert 13.11.2011
|
|
|
|
|
|