Av Didrik Søderlind,
rådgiver i Human-Etisk Forbund
Artikkelen stod på trykk i Fri Tanke nr 3/2004
Begrepet "humanisme" har en lang tradisjon som betegnelse på et livssyn som setter mennesket i sentrum. Denne tradisjonen kan også være kristen.
Den moderne livssynshumanismen som Human-Etisk Forbund står for, derimot, slutter seg til den internasjonale humanistbevegelsen International Humanist and Ethical Unions såkalte "Minimum statement". I denne minimumserklæringen heter det at humanisme er "ikke-teistisk" og "avviser overnaturlige forklaringer". Dette betyr at de som kaller seg humanister gjerne er ateister eller agnostikere. Men hva betyr disse ordene egentlig, og hvor kommer de fra? Og ikke minst - hva er forskjellen mellom dem?
Ateisme er avledet av det greske uttrykket Atheos, som betyr "uten gud". Uttrykket betyr kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud ? eller guder, siden religiøse grekere ikke begrenset seg til å tro på én gud. Viktige filosofer som Demokrit og Epikur utviklet filosofiske systemer som fungerte helt fint uten noen guddommelige elementer.
Ateismen fikk vind i seilene under opplysningstiden, med sin tro på vitenskap og rasjonalisme. En lang tradisjon for kjettersk tenkning av forskjellige avskygninger løper særlig gjennom europeisk åndshistorie, men gudløse drypp kommer også fra andre verdensdeler.
I moderne tid har Karl Marx' materialistiske doktrine sørget for en sterk kobling mellom kommunisme og ateisme, og venstresiden (også kristensosialistene) har jo en lang tradisjon for opprør mot presteveldet. I tillegg hadde kommuniststatene ateisme som noe av en statsreligion. Sovjetunionen hadde sogar et "institutt for vitenskapelig ateisme" - omtrent på samme måter som Norge har et offentlig drevet menighetsfakultet.
I India var en ateistisk livsfilosofi utgangspunktet for den sosiale aktivisten Goras opplysningsprosjekt. Han så ateisme som et positivt perspektiv på livet hvor mennesket er fritt, i motsetning til religionens determinisme. Samtidig innebar hans ateistiske perspektiv også at man har en forpliktelse overfor omgivelsene.
Dette betyr selvfølgelig ikke at man behøver å ha hjertet til venstre for å være ateist. Et ekstremt eksempel på det stikk motsatte er den amerikanske ultra-liberalisten Ayn Rand, av mange kalt "kapitalismens yppersteprestinne", som i sine bøker gikk inn for en konsekvent ateisme. I Rands filosofi, som hun kalte objektivisme, ble hennes vektlegging av fornuft og avvisning av overnaturlige forklaringsmodeller uløselig knyttet til individualisme og en tro på det frie markeds fortreffelighet.
De aller fleste ateister og agnostikere vil selvfølgelig, akkurat som folk flest, befinne seg et sted mellom disse to ytterpunktene.
Et velbrukt, men likevel morsomt argument er at de aller fleste er ateister. Selv om de skulle tro på en gud eller tre, avviser de jo stort sett at andre guder enn deres egne favoritter finnes. Selv den mest kristne tror jo ytterst sjelden på Åsa-Tor, Zeus eller den elefanthodede indiske guden Ganesh.
Som ateisme kommer ordet agnostisisme fra gresk. På gresk betyr "gnosis" viten, mens forstavelsen "a" er en nektelse. Agnostisisme betyr dermed å nekte for at vi kan vite noe om gud og det transcendente (nok et vanskelig ord, som betyr "overskridende" i betydningen "overnaturlig"). Dermed er det vanlig blant agnostikere å si at det er umulig å vite om det finnes noen gud eller ikke.
Man kunne sikkert forestille seg at en slik holdning, som virker litt mindre skråsikker enn ateismen, er en gammel foreteelse. Men faktisk er agnostisismen ganske ny. Ordet ble myntet av den engelske forfatteren og professoren Thomas Henry Huxley så sent som i 1860. Anledningen var et møte i Metaphysical Society, der Huxley diskuterte med biskop Samuel Wilberforce. Charles Darwin hadde gitt ut sin bok Artenes opprinnelse noen år tidligere, og tidens store debatt var hvorvidt mennesket hadde felles stamfar med apene, slik Darwin hevdet. Biskop Wilberforce mente at denne påstanden var et angrep på religionen og menneskeverdet.
Professor Huxley, derimot, var naturviter, og det sier litt om hans syn på evolusjonslæren at han ble kalt "Darwins bulldog". Huxley var også en kjent religionskritiker, og interessant nok var hans barnebarn Julian president for den kongressen som opprettet International Humanist and Ethical Union.
For Huxley var agnostisismen en filosofisk posisjon som ikke hevdet å vite noe, slik både teisme (gudstro) og ateisme gjorde. I 1889 skrev han i boken Agnosticism:
?Agnostisisme er ikke en tro men en metode, hvis essens ligger i en flittig bruk av et enkelt prinsipp? Prinsippet kan bli uttrykt slik at man i intellektuelle spørsmål ikke skal late som om konklusjoner er sikre som ikke er bevist eller er beviselige.- Med andre ord: Det viktige er å ikke snakke skråsikkert om ting man ikke kan vite noe om. For Huxley var dette mer vitenskapelig enn påstander om at gud fantes - eller ikke fantes. Likevel er det nok ikke så drøyt å påstå at Huxley hellet mot det siste. Og siden Huxley levde i Viktoriatiden, er det nok grunnen til at det er blitt hevdet at agnostikere er ateister i flosshatt.
Nå tror du kanskje at vi kommer med en sjekkliste der du kunne krysse av for å finne ut om du er ateist eller agnostiker - eventuelt noe ganske annet. Det skal vi ikke. For det første fordi ordene nok på mange måter er blitt brukt til å beskrive den samme innstillingen til guddommer og tro på dem. For det andre fordi et slikt press kanskje ville vært et eksempel på den formen for åndelig tvang som de fleste humanister misliker så sterkt. Derfor minner vi heller om Human-Etisk Forbunds grunnlegger, Kristian Horn, som la vekt på det han kalte "ærlighet ved erkjennelsens grense" og mente at enhver humanetiker (eller humanist) måtte gjøre seg opp sin egen mening om hva som lå hinsides disse grensene.